Starten fra Gran Canaria var ganske « heftig» med mye vind og store bølger, men det betydde at vi også hadde bra fart.
Vi tilbakela en distanse på 156 Nm første døgnet - «dette lover godt, tenkte vi», men etterhvert ble rutevalg og mindre vind avgjørende for hvor fort det gikk.
Egil (crew) hadde det ikke helt godt det første døgnet 😟, men hadde siden ingen problemer og han fikk også etterhvert sin første nattevakt alene etter å ha hatt vakter sammen med Monica. Det betydde at vi alle kunne sove noen flere timer om natten.
Egil fikk tatt en fin video av delfiner som fulgte oss i flere minutter på dag 2.
Etterhvert som rutinene ble innarbeidet og vinden løyet, ble det god tid til å lese medbrakte bøker og nyte sol og solnedganger.
Med litt mindre vind enn de 2 første dagene var det på tide å få opp genakeren. På vei opp falt plutselig noe ned på dekk?!, hva var det? - en bolt? Det hørtes ikke bra ut, en bolt skal helst sitte fast i noe. Vi tok genakeren ned igjen og det viste seg at blokken som tauet skal gjennom øverst i masta hadde løsnet. Det betydde at vi ikke kunne bruke genakeren før det ble fikset 😏. Uten genaker ble farten lavere og flere og flere båter «passerte» oss, men ingen vits å irritere seg, solen skinte og det ble varmere jo lenger syd vi kom 👍.
Fiskesnøret ble sluppet ut og etter å ha mistet flere og også sluk, krok og sene, fikk vi endelig én hele veien inn til plattformen bak. Egil stod klar med «hook’n», men 10-20 cm fra badeplattform kom et siste sprell - gone!! Kroken slapp og suste mellom Kai og Egil og satte seg fast i cockpit-taket 😲- puhh, det gikk heldigvis bra, ingen ble truffet.
Vi fikk etterhvert problemer med kartplotteren. Den restartet og resatte alle innstillinger om og om igjen. Kai kontaktet Raymarine i Mindelo, Cape Verde og de hadde ny på lager 👍. Flott! , men med ny kartplotter, så måtte vi også ha ny radar - vanvittig dyrt, men det måtte fikses før den lange overfarten 😏. Blir ikke noe shopping på en laaaaang stund…….
Vi ankom Cape Verde tidlig søndag morgen, 14.nov. kl.06.51 (utc-2). 7 dager til havs var unnagjort og Egil (crew) hadde også gjennomført sin «jomfru-tur». 😃
På Cape Verde var vi på øya Sao Vicente, men besøkte også den vakre naboøya Santo Antão. Sørsiden av øya var tørr og bar, mens nordsiden fikk fuktighet fra Atlanterhavet og var grønn og frodig. Vi kjørte minibusser på smale steinlagte veier over fjellet. Veien var anlagt for hånd. Det var 2 arbeidslag som startet i hver sin ende og de møttes på en smal egg, her stupte fjellet ned flere hundre meter på hver side. Uten oppmurte autovern hadde vi aldri turt å kjøre på eggen😬. Det var imidlertid en helt fantastisk utsikt,og uten å ha vært i Peru så liknet dette på lanskapsbilder derifra 😉.
Vi avsluttet turen med lunsj i en omgjort stall som lå langt inne i en dal - veldig fint og annerledes 😃.
De resterende dagene ble brukt til noen reparasjoner og litt handling. Ellers holdt World Cruising Club velkomst-party og premie seremoni for første etappe.
Fredag 19. november gikk starten for den lange ferden over Atlanteren til Grenada. Ganske flott med så mange båter for seil, alle med samme mål, men allikevel forskjellig kurs. Det tok ikke mange timene før de fleste var utenfor synsvidde 😏.
Vi fikk en frisk start, med mye vind og nokså store bølger, men det varte ikke mer enn ett døgn. Da kom vi inn i/i nærheten av ett stillebelte som ikke ga oss mer enn 2,5-3 knops fart - da går det ikke mye fremover 😟.
Vi har fortsatt med 3 timers vakter, det sklir litt ut på dagtid, men det funker godt om natten, da får alle mulighet til 5-6 timers søvn i strekk.
Kai slapper ikke like godt av da han tross alt er den som har ansvar og kan/forstår mest av det som foregår. Han sover derfor i cockpit og sover ikke like godt, i hvert fall ikke i starten. Det er mye trimming av seil og vær-/kurs-routing. Og med en mindre rutinert crew (meg) og en helt uerfaren (Egil) så blir det mye på Kai 😏.
Genakeren kunne nå brukes etter at vi fikk fikset fallet (tauet) på Cape Verde. Det funket fint inntil vinden ble for sterk (det varte bare en stund), men da brukte vi spribommen og genoaen i stedet.
Det fortsatte med vekslende vind , men med passe bakvind og rett kurs var det opp med genaker igjen på dag 4. Det var ikke mer vind enn at vi kunne ha genoa og spribom i tillegg. Det så flott ut med «sommerfugl-vinger» og det ble bra fart 😃. Spribom og genoa ned før natta.
Kl. 04.00 kom det et smell og Kai som var på vakt så genakeren falle ned i sakte film, ut i vannet og langs med båten😮.
Alle mann på dekk !
Vi fikk halt den opp på dekk, den var like hel - hva skjedde? Snapchackelen på genaker-fallet må ha røket, men er det mulig?
Kai måtte opp i masta, i mørket, mens bølgene gynget båten og masta svaiet 2-3 meter fra side til side, ingen god følelse der oppe, men det «måtte» gjøres.
Han fikk tak i genaker-fallet og fikk det ned. Ringen til chackelen må ha hektet seg bort i noe og åpnet seg - det er vel en mikroskopisk sjanse for at det skjer, men det KAN tydeligvis det.
«Hell i uhellet» - motoren var blitt stoppet/skrudd av bare minutter før genakeren havnet i vannet. Gudskjelov, for det kunne virkelig blitt problematisk., med tau og stoff i propellen.
Neste dag ble genakeren heist igjen, nå var utløserringen teipet slik at den ikke kunne åpnes.
Vi fikk flere timer fin seiling, MEN det varte bare ett døgn !!, så skjedde det igjen. Genaker falt ned i vannet igjen?!
What?!, hva skjer ?
Vi fikk halt genaker opp på dekk og Kai måtte igjen opp i masta. Det var ikke utløser-ringen som hektet seg fast, men selve snapchackelen som ga etter, den tålte ikke rykk og napp av genakeren i vinden.
Da ble det spribom og genoa i stedet.
Når vi ikke hadde spesielle «utfordringer» å ta oss av så ble dagene ganske så like - sove, spise, vakt…..plus ikke minst å nyte det å seile, være helt «alene» så langt du kan se, vakre soloppganger og nedganger og flott stjernehimmel. Kort sagt, ganske så fantastisk 😃
Under oss 4-5000 meter med vann - above us only sky🤔
Etter noen dager, alle andre båter hadde «forsvunnet» og vi så at vi falt unormalt langt tilbake på ranking lista. Kai begynte å lure på weather-routingen vår - «hva så de andre som han ikke så». Vi har seilet ganske lenge, han kan trimme seil og lese vinden og båten er forholdsvis rask - hva gjør vi feil ?! Han ble faktisk ganske så irritert og sa « amatører, vi får drive med noe vi kan»
Men da routingen etter en uke villle ha oss til å seile langt, langt sør mot Surinam og Brasil og så følge kysten nordover til Karibien, skjønte han - her er det noe galt !! 🤔
Kai sjekket preferansene som var lagt inn og oppdaget at han hadde glemt å endre comfort-seiling fra Middelhavet « ikke over 2,5 m bølger» (i Middelhavet er bølgene krappe) 😂, og under 2,5 m er vanskelig å få til i Atlanterhavet, så da må du unngå vind også 😏.
Vi seilte altså vekk fra god seilevind de første 900nm😡😂. De andre båtene fikk seg en god latter over VHF’n.
I Atlanterhavet er det lenger mellom bølgene og selv om de er høyere, så føles det ikke så ille.
Med nye preferanser lagt inn ble weather-routingen vår - «go with the wind straight west»👍.
Men mer skjedde - da vi skulle ta ned spribommen i påvente av mulig kraftigere vind, så løsnet snapchackelen der også !!!
Heldigvis traff den tunge bommen ikke Egil 2 meter unna, men dundret inn imanntauet og planken som var bundet fast i det. Ingen skader på noe.
Nå pensjoneres snapchakler, de tåler ikke belastningen!
Dette er noe Kai har tenkt at kanskje burde skiftes ut, men «det har jo vært brukt før, så da er det vel greit»?! 🤔
Fra nå av er det ikke mer «lurer på om» uten å gjøre noe med det!! Det er som regel en grunn til at Kai lurer på det.
Vi ser masse flyvefisk hele tiden og har også fått noen på dekk.
En natt jeg, Monica, hadde vakt hørte jeg plutselig noe som «plasket» inn i cockpit. Etter å ha lett litt fant jeg en flyvefisk. Jeg klarte å få skjøvet den ut bak, men samtidig fikk jeg noe i hodet. 😳
Hva var det? Det var purreløken som hang oppunder solpanelene som datt ned og traff meg 😃, men vi har fått en fin tunfisk ombord også , men vi har også fått en fin tunfisk ombord, akkurat passe til sashimi til Kai og Monica - Egil er ikke særlig glad i fisk 😮, så han tok bare en smak. Mer på oss 😉
Det visste seg etterhvert at vi kanskje hadde vært ganske heldig med rutevalget vårt allikevel da det ble meldt mye ustabilt vær lenger sør, med regnbyger og vind. Det vil man jo gjerne unngå hvis mulig 😉
Dag 9., dagen, søndag, kom vi ikke unna vår første «squall» (regnskyll), det ble fort mørke skyer rundt oss og fra vi sa «nå rever vi» så tok det bare noen sekunder før det «bøtta ned». Det blåste kuling og styrtregn.
Vi klarte å få det meste av ting ned i båten før det ble altfor vått og Kai var ganske så fornøyd, for nå fikk vi skylt vekk alt saltet på båten og metallet glinset blankt igjen 😃.
Neste morgen fikk vi igjen squalls, og fikk igjen erfare hvor viktig det er å reve seilene. Fra de første regndråpene til styrtregn og vind med kuling styrke tok det bare ca.30 sekunder😲. De som ikke rever i tide får ofte sine seil revnet.
Og for et regnvær, sjøen skummet og det var bare en vegg av regn - jeg har kun sett noe nesten tilsvarende- i Bergen 😉.
Vi hadde også en litt ubehagelig opplevelse en kveld. Vi ble kalt opp på VHF’n av en som presenterte seg som en seilbåt som lå 5,5 Nm bak oss babord og han stilte en masse spørsmål - om vi deltok i ARC, hvor fra og når dro vi, hvor mange var vi ombord og gjennomsnittsfarten vår. De var selv en «uavhengig» båt.
Hmmm, uvanlige spm kun for å «hilse på» !
Da var det lett å spørre seg selv - var det reelt eller «kaprere»?
Vi kunne ikke se de på vår kartplotter, så Kai forsøkte og få tak i Daniel, slik at han kunne sjekke på nett om det lå en seilbåt bak oss. Kai måtte vekke Sandra, slik at hun kunne få tak i Daniel da han var på julebord 😅.
Daniel ringte tilbake og kunne ikke se noen , noe som ikke var så rart siden søk på nett også er AIS basert.
Alt dette skjedde mens det var stor, rotete sjø og økende vind og jeg (Monica) var bak roret og jobbet så jeg ble helt «svett» 😟. Etterhvert tok Kai over.
Da vi tilslutt så noe lys bak oss, så stemte ikke det med lanterneføring for en seilbåt - hva var dette?!
Vi skrudde av våre lanterner og VHF’n og seilte «svart»/usynlig resten av natten. Om morgenen så vi ingen noen steder, heller ikke på kartplotteren.
Hmm, veldig rart og ganske ubehagelig 😟
Fredag morgen, dag 14, så vi en båt!!😃 - et tankskip. Hyggelig å se en båt igjen, men vi så ikke den heller på kartplotteren vår!
Det er noe som er galt, først sluttet radar å virke og nå vises ikke AIS mottak !!! - kartplotteren er jo ny!!😩 - må sjekkes når vi kommer til Grenada.
Plutselig ble vår «hyggelige» formiddag avbrutt av et kraftig dunk og båten «stoppet» litt opp og skiftet litt retning - hva i hel….. var det?!!! Vi er midt i Atlanterhavet. Kai var nede i båten og sjekket noen elektriske koblinger og løp opp.
Egil stod ved roret og tittet mot styrbord, så mot babord - der kom det en HVAL langs med båtsiden - vi hadde truffet en hval på 12-13 meter!!😮
Den var skadet, vi så masse blod rundt den og bak båten 😥. Kai beskrev den rare følelsen man fikk i det øyeblikket vi forstod hva som hadde skjedd - stor frykt for egen situasjon og tristhet for hvalen på en og samme tid.
Vi sjekket alle mulige steder vi kunne sjekke, men kunne ikke finne noen skader på båten eller vanninntrengning - puhh ! MEN trist med hvalen, forhåpentligvis tåler den det. De går visst dypt for å stanse blødninger - høyt trykk på såret?
Ikke tid til noe bilder av det, og det ville heller ikke vært noe «hyggelig» bilde 😔
Men å kjøre på en hval da, midt ute i Atlanter’n !!😳 veldig trist dag
En natt, Kai og jeg sover i cockpit, våknet jeg (Monica) av at jeg ble våt i panna - renner det gjennom bimini’n (taket)?
Opp og sjekke, det var en flyvefisk som traff meg i panna - wuæch !!!
Ned på dørken me’n og Kai fikk vippet den ut. Det luktet «VELDIG» fisk, kanskje ikke så rart 😉, men jeg sovnet igjen da.
Neste morgen var det 13 flyvefisk til bortover på dekk 😏.
Vi nærmer oss målet, Grenada synes på kartplotteren nå - bare 160 Nm igjen.
De 2 siste dagene har vi hatt «selskap» av en ARC-båt, Orion - det er hyggelig å se et seil i nærheten om dagen og et lys om natta.
Vi snakket sammen på VHF om morgenen og plutselig var det 2 båter til som var innenfor radiorekkevidde - vi er ikke helt alene her ute.
Vi hadde bra fart de 2 siste dagene og natt til 7. desember kl. 03.26 (utc -4) våknet jeg og så lysene fra Grenada.
Yayh, vi har krysset Atlanter’n !😀
Vi ankom Port Louis Marina, St.Georges, Grenada, 7.desember kl. 08.31 (UTC-4) etter å ha seilt 2203 Nm (4080 km) og 18 dager til havs.
Vi kom akkurat i tide til marinaens velkomst-party samme kveld, men først ble vi møtt på kaia med marinaens velkomstbag og rum-punsj.
World Cruising Clubs prisutdeling i ulike kategorier foregikk på The Aquarium Restaurant, et fantastisk sted helt nede ved stranden - akkurat slik jeg har sett bilder av og forestilt meg at Karibien skulle være 😃.
Wow, vi er faktisk her - did it !!😃
Ps Vi krysset Atlanteren uten noen personskader, første dag på Grenada tråkker Monica i et hull i fortauet - nå krykker i en uke 😏.
Monica og Kai Robert
Fantastisk moro å lese og for en tur med alle opplevelser og minner for livet...:-)